Se for deg at du er på størrelse med en bille. Foran deg reiser det seg en enorm eik, med sprukken bark, dype furer og en mørk åpning langt inne i stammen. Eika er ikke bare et tre, men et helt økosystem, en liten villmark.

Selv om eik bare utgjør en liten del av trærne i Norge, er det ingen andre treslag som så mange arter er knyttet til. Spesielt gamle, hule og døende eiker er viktige. Her lever hundrevis av arter, skjult for dem som bare går forbi.

Inn i treet

Du kryper inn gjennom den mørke åpningen. Når du kommer inn faller du og lander i bunnen av en stor hall hvor eiketreet danner veggene. Det er høyt under taket, som om du stod i en katedral. Veggene i eikekatedralen er fuktige og  bakken du står på er rødmold. Den fine røde molda er rester etter kjerneveden, den innerste delen av treet, som sakte er blitt brutt ned av sopp.

Sopper som svovelkjuke og oksetungesopp har stått for dette arbeidet. De lever av å bryte ned den døde kjerneveden. Treet lever fortsatt, for de ytterste lagene i treet frakter fortsatt vann og næring. I noen tilfeller kan treet til og med vokse bedre etter at det har blitt hult.

‍

I rødmolda kryper det små skapninger rundt. Øyebiller lever her inne. De spiser ikke selve treet, men soppen og sopprestene.  Litt dypere inne i molda finner du larvene til eikegullbassen. De tygger i seg av sopp og annet organisk materiale. Når de blir voksne, kommer de ut for å suge sevje som renner ut av sår i treet, eller besøke blomster i sollyset rundt stammen.

I noe av den samme molda lever også eikeblodsmelleren. Larvene er rovdyr og spiser både sopp og larvene til andre biller. Etter 2–3 år forlater de treet som voksne biller, lever bare noen uker, parrer seg, legger nye egg i en hul eik og dør.

‍

‍

Utenfor treet

Når du kryper ut igjen og ser opp mot trekrona, merker du at dette treet ikke bare er viktig for insekter. Fugler, som dvergspett, hakker i stammen og leter etter insektlarver under barken. Dvergspetten spiser nesten bare insekter, hele året. Om vinteren er døde, gamle og hule trær helt avgjørende for at den skal finne mat.

Over deg, når mørket faller på, sveiper en flaggermus lydløst gjennom lufta. Den bruker ikke øynene til å jakte, men sender ut lydbølger og orienterer seg med ekkoet som kommer tilbake. Den fanger biller i flukt – kanskje en eikeblodsmeller som akkurat har forlatt treet.

Flere flaggermusarter bruker hule trær som skjulested eller overnattingsplass, og i deler av Europa brukes store, hule eiker også til overvintring. Hvis slike trær forsvinner, mister flaggermusene viktige steder å gjemme seg.

Over dette igjen svever spurvehauken på leting etter småfugl,  kanskje en dvergspett. Slik henger livet i og rundt den hule eika sammen i en næringskjede.

Et tre som varer i generasjoner

En eik bruker 2-300 år på å bli stor og hul. Der etter kan den leve som hul eik  i flere hundre år. Mange av artene lever hele livet, får etterkommerne og dør inne i den samme eika, i generasjon etter generasjon. Etter flere hundre år kan eika begynne å falle samen, og kanskje det begynner å regne inn i eikas hulrom. Da må mange av artene som bor i hulrommet flytte, og finne en ny gammel eik med hulrom i midten. En bille som leter etter en ny gammel eik flyr gjerne bare noen hundre meter. Finner den ikke noen ny eik i nærheten så sulter den ihjel eller blir spist av en fugl.  Dersom artene som lever i hul eik skal finne bolig bør det finnes yngre eik i noen hundre meters omkrets som etter hvert kan bli hule.

‍

Nye eiker, nye muligheter

Flere av eikene på Ekebakken er antakelig mange hundre år. Noen av eikene begynner å bli så gamle at de faller litt fra hverandre. Sementen som er støtt inn i dem for å hjelpe dem har sannsynligvis bare gjort vondt til verre.  Etter hvert vil artene som lever i de hule eikene trenge nye hule eiker å bo i.

Rett nord for Eikebakken,over veien (ring 3), ligger det et annet område (Ullernchaussèen) med yngre, men likevel store eiker (se bildet). I det indre av disse trærne har nok allerede svovelkjuke og oksetungesopp begynt å borre og spise seg gjennom kjerneveden. Etter hvert vil også disse trærne også bli hule eiker. Dermed kan dette bli et nytt bosted når flere av eikene på Ekebakken ikke kan brukes lengre. De flest av artene vil klare flytte over veien til sitt nye hjem. Verre vil det være å fosøke å lete seg fram langs veier og over bygninger for å finne none av de andre hule eiketrærne som står alene spredt rundt i Oslo, gjerne mange kilometer fra Ekebakken. Artene i de hule eikene på Ekebakken er avhengig av at  de store eikene på andre siden av veien får stå.

‍