Middelalder til 1900-tallet 

Gårder og husmannsplasser 

Etter svartedauden begynte befolkningen igjen å ta i bruk de forlatte gårdene. Gårdene var først eid av kirken og kongen i Danmark, men ble overtatt av personer som hadde råd til å kjøpe dem etter hvert. Det var ofte ikke de som bodde på gårdene som eide dem, men rike mennesker som bodde i byen.
På eiendommene til hver av de store gårdene, som Storo, Lillo, Grefsen og Disen lå det også mindre gårder. Disse små gårdene ble kalt husmannsplasser. Husmennene som bodde her med familiene sine, måtte i tillegg til å arbeide på husmannsplassen sin, også arbeide på de store gårdene. Dersom de ikke gjorde arbeidet godt nok, kunne de bli kastet ut av husmannsplassen. Gårdene Østre og Vestre Grefsen hadde for eksempel til sammen over 10 husmannsplasser under seg

‍

Industri lang Akerselva 

På 1500-tallet begynte det å dukke opp mange sagbruk langs Akerselva, og etter hvert kom det mange andre virksomheter langs elva. Det hele tok av rundt 1850 da den industrielle revolusjon kom til Norge og Oslo. Den industrielle revolusjon førte til at alt fra klær til verktøy ble laget i store fabrikker ved hjelp av maskiner, i stedet for å bli laget for hånd. Jernverk, tekstilindustri og annen industri ble bygget nedover langs hele elva i siste del av 1800-tallet.

Skog, sagbruk og trelast 

På 1500 -tallet kom det en ny oppfinnelse til Norge, en sag som kunne drives av vannet i en elv. Denne saga gjorde det lettere å skjære bord og andre trevarer ut av trestokker. Små sagbruk dukket opp langs Akerselva, blant annet i Nydalen .  Senere kom det to store sagbruk rett nedenfor Maridalsvannet .  Noe av trelasten ble brukt i Oslo, mens mye ble solgt til andre land i Europa. 

Sagbrukene langs Akerselva fortsatte å levere trelast helt frem til 1962 . I løpet av denne perioden ble også andre industrier viktig i Oslo. Det siste sagbruket som ble lagt ned, var Brekke bruk nedenfor Maridalsvannet .

Retten til å handle med trelast

Frem til 1800-tallet var det kun de som bodde nede i byen, som fikk lov til å drive handel med trelast. Bodde du for eksempel på Grefsen, Disen, Storo eller andre steder utenfor byen kunne du tjene penger på å hugge trærne, men du fikk ikke lov til å drive handel. Byborgerne hadde ikke bare retten til å selge trelast hugget rundt Oslo, de hadde også rett til å selge trelast i store deler av Østlandet. Mange av de rikeste i Oslo på denne tiden drev med salg av trelast.

Skogen forsvinner

Etter at de nye sagbrukene kom på 1500-tallet, ble det hugget mye skog som ble solgt som trelast fra Oslo til andre land. Da fabrikkene som brukte trær til å lage papir kom på 1800-tallet, ble det enda mer skog hugget ned. For hundre år siden var det derfor lite skog mange steder, også rundt Oslo. Man hadde hugget mye mer skog enn det vokste opp ny. I løpet av 1900-tallet ble man derfor mer opptatt av at det skulle vokse opp igjen skog etter at den var hugget.

Jervnverk og jernvare

Allerede på 1500-tallet begynte man å lage gruver i fjellet for å hente ut stein som inneholdt jern, blant annet ved Sognsvann. Steinen fra Sognsvann ble gjort om til rent jern i jernhytter nedenfor Maridalsvannet. Denne jernproduksjonen tok slutt på begynnelsen av 1600-tallet. Rundt 1850 startet Christiania spikerverk opp i Nydalen. Jernet ble nå ikke hentet fra Sognsvann, men mye av jernet kom i stedet fra jernsøppel som ble gjenvunnet til nye ting av metall, blant annet spiker. Spikerverket utnyttet vannet i Akerselva. Vannhjulene som stod i elva, var koblet til reimer som drev maskinene. Disse maskinene måtte oljes hele tiden og det var et røykfylt og usunt miljø å arbeide i, men Spikerverket ga arbeid til mange mennesker.

I løpet av første del av 1900-tallet gikk spikerverket over til å bruke elektrisk strøm for å drive maskinene. Spikerverket var nå blitt en stor bedrift med mange bygninger som dekket et stort område i Nydalen, og maskinene spyttet ut mer og mer metallvarer. På slutten av 1900-tallet ble aktiviteten mindre og i 1988 ble det meste av spikerverket nedlagt. I 2010 var det helt slutt for Christiania Spikerverk.

Tekstilindustrien

Midt på 1800-tallet startet det opp tekstilindustri i Nydalen. Også denne industrien brukte vannet i elva for å drive maskinene. Maskinene laget garn og tøy av bomull. Dette ble solgt slik at andre kunne lage klær, duker og andre nyttige tøyprodukter. Bomullen de brukte ble kjøpt fra utlandet. I Christiania spikerverk arbeidet det flest menn, mens i tekstilfabrikkene arbeidet det flest damer. Damene tjente stort sett mindre enn mennene, men det betydde ikke at de hadde et mindre slitsomt eller farlig arbeid. Maskinenes behandling av bomullen førte til at det ble dannet støv som arbeiderne ved fabrikkene pustet inn. Over tid kunne man få det som ble kalt fillesjuken. Tekstilfabrikkene i Nydalen eksisterte i litt over 100 år, og på 1960-tallet ble den siste fabrikken lagt ned.

Forurensing

Industrien langs Akerselva skapte mange arbeidsplasser og førte til at det flyttet mange mennesker til områdene rundt. Samtidig slapp industrien og husene rundt elva ut store mengder forurensende stoffer. På 1900-tallet var nedre del av Akerselva så forurenset at det ikke fantes fisk i elva. Blant annet slapp Christiania Spikerverk ut stoffer fisken og annet liv i elva ikke tålte. I 1973 satte spikerverket inn renseanlegg, og elva ble gradvis mindre forurenset. Også utslipp fra annen industri ved elva og kloakken fra bebyggelsen rundt elva ble etter hvert borte fordi den ble renset eller industrien ble nedlagt. I dag spretter det igjen fisk i Akerselva!

Sosiale forhold 

Arbeidet i industrien på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var ofte farlig og skittent. Dagene var lange og slitsomme og lønna var lav. Likevel flyttet mange inn fra bygda til Oslo for å arbeide i industrien. På bygda var det lite arbeid å få, og kvinner opplevde også større frihet ved å arbeide i industrien i stedet for å være tjenestepiker for en bonde eller handelsmann. Forholdene på fabrikkene og i verkstedene var likevel ille nok til at arbeiderne protesterte ved å nekte å arbeide (streike) og marsjere i gatene. I løpet av 1900-tallet fikk arbeiderne det gradvis bedre, etter at de hadde drevet en lang kamp for egne arbeidsforhold. Lønna ble høyere, arbeidsdagen kortere og arbeidet ble mindre farlig.

Å bo i byen

Alle menneskene som flyttet inn til Oslo skapte mangel på boliger i byen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Arbeidere i industrien og andre som ikke hadde god råd, bodde trangt. En familie med mange barn bodde gjerne sammen på ett eller to små rom. Her både spiste og sov hele familien. Doen stod ute i bakgården eller den var en «klaskedo» bygget inn i bygården.

På denne tiden oppstod det et tydelig skille mellom øst og vest. Arbeiderne og de fattigste bodde nær der de arbeidet ved Akerselva, og særlig på østsiden av elva. Her var leilighetene minst og stanken fra røyken som strømmet ut av fabrikkpipene sterkest. De som hadde bedre råd bodde særlig på vestsiden av Akerselva, et godt stykke unna fabrikkene.

Oppgaver

1. Hva var en husmansplass?
2. Hvorfor dukket det opp sagbruk langs Akerselva på 1500 tallet?
3. Hvorfor bodde de rike trelasthandlerne på 1700 - tallet nede i byen og ikke for eksempel på Grefsen? 
4. Hva var  Christiania spikerverk? 
5. Hvorfor lå både jernverkene og tekstilindustrien langs Akerselva, og ikke for eksempel på Grefsen? 
6. Hvorfor ble Akerselva forurenset? 
7. Hvorfor protesterte arbeiderene på slutten av 1800-tallet og  begynnelsen av 1900-tallet? 
8. Hvordan bodde en typisk arbeiderfamilie på slutten av 1800- tallet? 
9. Hvorfor bodde ikke de rikeste ved Akerselva?
10. Vurder om forurensingen, boforholdene og arbeidet i industrien langs Akerselva var bærekraftige på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900- tallet.