Industrialisering 

I 1850 var fremdeles de norske byene knøttsmå sammenliknet med dagens byer. Den industrielle revolusjon i siste halvdel av 1800-tallet skapte store endringer i byene. På Østlandet vokste det nå frem alt fra tekstilindustri til papirindustri og mekaniske verksteder. Langs kysten i resten av landet dukket det opp industri som drev med fiskeforedling, for eksempel hermetisering av fisk, og skipsbygging. Mange mennesker pakket sakene sine og flyttet fra landsbygda til byer og tettsteder for å arbeide i den nye industrien. Både byer og tettsteder vokste.

1800-tallets fabrikker lå ved mindre elver og utnyttet det rennende vannet direkte til å drive maskiner. Fra begynnelsen av 1900-tallet tok man i bruk elektrisitet i industrien. Gigantiske vannkraftverk som produserte elektrisk energi ble bygget i de store norske elvene og innsjøene rundt om i hele landet. Nye typer industri som produserte metaller og ulike kjemiske stoffer dukket opp og krevde enorme mengder elektrisk energi. Den nye industrien ble ofte bygget ved små tettsteder nær de store vannkraftverkene. De små stedene vokste ofte frem til små byer bygget opp rundt industrien.

Transport

Ny teknologi påvirket også mulighetene til å frakte varer og reise. Dampskip erstattet gradvis seilskipene til havs og toget tok over for hesten på mange strekninger. Oppfinnelsen av telegrafen og telefonen gjorde det også etter hvert mulig å kommunisere raskt over lange avstander. På starten av 1900-tallet ble også sykkelen utbredt, og den ble viktig for å komme seg fram både i byer og lengre ut på bygda.

Forurensning

Industrialiseringen og byene og tettstedenes vekst førte til mye forurensing. Fabrikker og annen industri slapp skadelige stoffer rett ut av fabrikkpipene eller lot de sive ut i elva eller fjorden. Alle var nok ikke like glade for denne utviklingen, men noen større motstand mot forurensning og naturødeleggelser kom ikke før etter 1950.