Døde trær – et nøkkelelement i skogen

Om du lukker øynene og ser for deg en skog, ser du sannsynligvis en samling med levende trær. Men i en skog som er lite påvirket av mennesker, vil du også se mange døde trær. I slike skoger vil gjerne et sted mellom 25 % og 50 % av trærne du ser, være døde. Om det nettopp har skjedd en stor forstyrrelse, for eksempel at mange trær er blåst ned, så kan andelen døde trær være enda større.

‍

Alle disse døde trærne er mat og bolig for et enormt antall sopper og dyr. Omtrent 25 % av artene som lever i skogen, er knyttet til døde trær. I skog som er lite påvirket av mennesker, vil det være en stor variasjon av typene døde trær som finnes. Døde trær finnes både stående og liggende, i mange dimensjoner, i flere nedbrytningsstadier og av ulike treslag. Døde trær er derfor ikke bare én type leveområde, men mange forskjellige habitater hvor ulike arter har tilpasset seg å leve.

‍

Tømmermannen (Acanthocinus aedilis) er en av artene som dukker opp tidlig når et tre har måttet bøte med livet. Larvene til tømmermannen er spesialister på å spise det tynne laget av nylig døde celler som finnes rett under barken på furutrær. Av og til finner man den også samme sted på grantrær. Når et grantre dør, dukker det også opp stor granbarkbille (Ips typographus) og liten granbarkbille (Pityogenes chalcographus) med en gang. Disse artene lever også av det tynne laget med nylig døde celler under barken, men de har tilpasset seg hver sin nisje. Når de to artene lever på samme grantre, vil stor granbarkbille leve på den nederste delen av stammen med tykkere bark, mens den lille granbarkbillen utvikler seg i den øvre delen av stammen med tynnere bark. Dersom bare en av artene holder til i et tre, vil den også spre seg inn i delen av treet hvor den andre ellers ville holdt til. Individer av disse artene er derfor delvis i konkurranse med hverandre.

‍

I løpet av det første eller andre året etter at et tre dør, har insekter og andre organismer spist opp den lettfordøyelige tynne strimmelen av celler som levde da treet døde. Nå er det bare den tungt ufordøyelige barken og veden igjen. Her kommer skogens nedbrytersopp til sin rett. Et stort antall arter av sopp lever av å strekke sine tynne sopphyfer gjennom den døde veden og slippe ut enzymer som bryter ned store molekyler som cellulose og lignin. Etter noen år danner en del av disse soppartene kjuker, som er soppens formeringsorgan, på yttersiden av det døde treet. En vanlig kjukedannende art er rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola). Insekter som finner maten i døde trær, klarer stort sett ikke å bryte ned cellulosen og ligninet som utgjør det meste av et dødt tre. De lever derfor av å spise soppen som bryter ned trærne, eller lever i symbiose med sopp eller andre mikroorganismer i tarmen som kan bryte ned cellulosen og ligninet.

‍

Den store mengden sopp og vedspisende insekter tiltrekker seg mange ulike rovdyr. Maurbillen (Thanasimus formicarius) er for eksempel spesialist på å jakte på stor og liten granbarkbille. Den voksne maurbillen kan lukte stoffer disse billene sender ut og ta dem før de rekker å borre seg inn i et grantre. Maurbillens larve jakter på barkbillenes larver inne i larvegangene. Hakkespetter som tretåspett (Picoides tridactylus) og flaggspett er også tilpasset å finne barkbiller under barken. De har et kraftig, meiselformet nebb, sterke nakkemuskler og en lang tunge som gjør at de kan hakke seg inn i bark og ved og hente ut insektlarver. Klatreføtter og stive stjertfjær fungerer som støtte, slik at fuglene står stødig på stammen mens de arbeider.

‍

‍

Symbiose med sopp

Planter konkurrerer hele tiden med hverandre om lys, vann og næringsstoffer. For å stille sterkere i denne konkurransen lever flertallet av planter i symbiose med sopp. Soppen bygger et fint nettverk av sopptråder (hyfer) ut i jorda og henter ut næringsstoffer, som fosfor og nitrogen, der hvor planterøttene ikke kommer til. Disse plantenæringsstoffene deler soppen med plantene gjennom sopptråder som er kveilet rundt eller trenger inn i planterøttene. Til gjengjeld får soppen sukker fra plantene. Denne symbiosen kalles sopprot eller mykorrhiza. Et klassisk eksempel fra barskog er rød fluesopp (Amanita muscaria), som danner sopprot med blant annet gran (Picea abies) og bjørk (Betula). De fleste av matsoppene vi plukker i skogen om høsten danner sopprot med trær.