Abiotiske faktorer som former skogen

Hvilken skogtype som utvikler seg i et område, styres i stor grad av abiotiske faktorer som temperatur, lys, vann, næring, pH, landskapets form og naturlige forstyrrelser. Sammen setter disse faktorene rammene for hvilke arter som kan etablere seg og konkurrere, og dermed hvordan skogen ser ut i tresjiktet, busksjiktet, feltsjiktet og bunnsjiktet.

‍

Planter og dyr er tilpasset klimaet

Når vi ser på store områder som land, regioner og hele verden, er klima den viktigste forklaringen på hvor ulike skogtyper finnes. Artene som vokser i en skogtype, er tilpasset klimaet der. Oslo og Akershus ligger i et klimatisk grenseområde hvor de nordlige, kalde barskogene møter de sørlige, varmekjære edeløvskogene vi finner lenger sør i Europa. I barskogen finner vi treslag som er tilpasset ganske lange vintre og korte somre, som gran og furu, i tillegg til løvtrær som bjørk, osp, rogn og gråor. I edelløvskoger finner vi arter som er tilpasset lengre og varmere somre. Her finner vi blant annet eik, ask, lønn, lind, alm og svartor.

‍

Også dyrene i skogen må tilpasse seg temperaturendringer gjennom året. Mange fuglearter trekker for eksempel sørover til varmere områder for å unngå den lange, kalde vinteren, mens andre blir og må tåle kulde og snø som kan dekke til mat på bakken.

‍

Tretåspett og flaggspett blir i skogen hele året og finner mat også når gradestokken viser blått og snøen ligger dyp. De henter føde i og under barken på døde trær ved å hakke ut larver og andre insekter. Tretåspett spiser nesten bare insekter, og er derfor særlig knyttet til eldre skog med stående døde trær der det finnes mye insektlarver. Flaggspett er mer fleksibelt og kan i tillegg spise frø og kongler fra blant annet gran, som er modne om vinteren.

‍

Insektet stor granbarkbille lever på gran og tilbringer mesteparten av livet skjult under barken. Når det blir kaldt, senker billen aktiviteten og energibruken, og den øker mengden frostbeskyttende stoffer i kroppsvæsken, som reduserer risikoen for å fryse i hjel.

‍

Ned en dalside – vann og næringsstoffer

Se for deg at du går nedover en dalside på et sted i Oslo og Akershus og tar målinger av vann og plantenæringsstoffer fra toppen av dalsiden helt ned til bunnen av dalen. Hva tror du du finner? Antakelig vil du oppdage at mengden av både vann og næringsstoffer øker jo lenger ned i dalen du kommer. På toppen er det minst vann og næringsstoffer, og i bunnen er det mest. Den enkle grunnen til dette er at på toppen kommer alt vannet fra regnet og all næringen fra den tynne jorda på toppen. Jorda lengre nede får i tillegg vann og næring fra jorda som ligger høyere opp i skråningen.

‍

Mengden næringsstoffer og vann påvirker i stor grad hvilke arter vi finner hvor. Under finner du en forenklet illustrasjon av hvilke arter/artsgrupper vi typisk kan finne i en dalside i Oslo og Akershus. Fordelingen av arter langs dalsiden kan i stor grad forklares med hvilke krav de ulike artene har til vann og plantenæringsstoffer i jorda.

‍

‍

Naturlige forstyrrelser

Inne i en skog er ofte ikke det største problemet for en plante mangel på vann og næring, men mangel på lys fordi andre planter står i veien og skygger den ut. Heldigvis for planten skjer det hele tiden små naturlige forstyrrelser i skogen. Et tre dør her og der, og solstrålene flommer inn i åpningen som dannes til glede for plantene under. I en skog som er lite påvirket av mennesker, vil det være større og mindre åpninger i skogen som gir lys til sjiktene under.

‍

Av og til skjer det voldsomme forstyrrelser. En storm kan raske med seg mange trær på en gang. Tørke og skogbrann kan ta livet av både trær, busker og arter i feltsjiktet. For oss kan slike forstyrrelser fremstå som katastrofer, men noen arter er tilpasset disse forstyrrelsene. Det som er en katastrofe for individer av en art, kan ha fjernet brysomme konkurrenter for individene av en annen art.

‍

Et eksempel på dette er treslagene gran og furu. Mange steder i Oslo og Akershus vokser det populasjoner av både furu og gran, og med unntak av de skrinneste områdene vil gjerne grana gradvis utkonkurrere furua. Grana vokser raskere og slipper mindre lys gjennom baret (nålebladene) enn furua. En furu som står inne blant graner, vil etter hvert sulte i hjel av mangel på lys. Men furutrær er bedre tilpasset forstyrrelser som tørke, vind og skogbrann enn grantrær. Furutrær har for eksempel røtter som går dypt og har godt feste, slik at treet ikke velter så lett i en storm. Dypere røtter kan også bidra til at furua tåler tørke bedre enn gran. Furu har tykkere bark og grener som starter høyere opp på stammen enn gran.

‍

Når flammene slikker opp etter trestammene under en skogbrann, beskytter furuas tykke bark de levende cellene innenfor, og flammene når ofte ikke helt opp til furuas nåleblader, hvor fotosyntesen skjer. Undersøkelser av gamle furutrær har vist at de kan overleve mange skogbranner. Grantrærne klarer seg derimot dårligere når brannen kommer. I skogene i Oslo og Akershus står mange furutrær og venter på at en katastrofe skal inntreffe, slik at de kan utkonkurrere grana.

‍

Det er ikke bare treslag som er tilpasset slike forstyrrelser. Planten bråtestorknebb er for eksempel avhengig av skogbrann for å spire, og sotpraktbillen bruker lukten av røyk og varmestråling til å finne brente trær hvor den legger eggene sine. Treslag som osp, rogn og selje vokser godt når dominerende treslag som gran er døde, og det kommer mye lys ned til skogbunnen. Rogn, osp og selje er elgens favorittføde, og også elgen er tilpasset slike naturlige abiotiske forstyrrelser i skogøkosystemet.

‍

‍

Måling og tolkning av abiotiske forhold i felt

Noen abiotiske faktorer er relativt enkle å måle direkte. Lys kan for eksempel måles med sensor i felt, ofte omtrent én meter over bakken. Men du må huske at lysnivået ved bakken påvirkes både av terreng (himmelretning og helling) og av skogens egen struktur, spesielt hvor tett tresjiktet er.

‍

Andre forhold, som fuktighet og næring i jorda, kan være vanskeligere å måle presist i variert terreng uten avansert utstyr. Derfor brukes ofte indirekte metoder. Geologiske kart kan gi informasjon om berggrunn og dermed gi hint om pH og næringsstatus. Topografi sier mye om drenering og hvor vann samler seg. I tillegg kan man bruke indikatorarter: For mange planter kjenner vi sammenhengen mellom forekomst og krav til vann og næring så godt at artsforekomst kan brukes til å tolke miljøforholdene. Når du ser hvilke planter som dominerer i et område, kan du derfor ofte trekke rimelige slutninger om hvor fuktig og næringsrik jorda er.

‍